Gå til hovedinnhold

Béla Kun og Den ungarske sovjetrepublikken


I år er det 95 år siden Den ungarske sovjetrepublikken hadde sine tilmålte 133 dager på historiens scene. Republikkens levetid ble kort, men den fikk et slags ekko i etterkrigstidens folkerepublikk.

Sovjetrepublikken ble proklamert 21. mars 1919, etter at President Mihály Károlyi hadde gått av og bedt det sosialdemokratiske partiet om å danne regjering. Sosialdemokratene ønsket å sikre sin maktbase ved å få med det nylig dannede kommunistpartiet (med deres nære bånd til det russiske kommunistpariet og den russiske stat). Her er det viktig å huske på at det ikke nødvendigvis var noen dyp antagonisme mellom kommunister og sosialdemokrater på denne tiden. Det norske arbeiderparti var som kjent tilhengere av bolsjevikrevolusjonen og medlem av Komintern fra 1919 til 1923.

Béla Kun var den sentrale lederskikkelsen i kommunistpartiet. Han hadde bakgrunn som journalist med sosialdemokratiske sympatier og hadde kjempet for Østerrike-Ungarn under første verdenskrig, før han endte opp som krigsfange i Russland i 1917. Der hadde han konvertert til kommunismen og blitt kjent med flere av de ledende bolsjevikene, deriblant Lenin. Under oppholdet i Russland markerte Kun seg på venstrefløyen i kommunistpartiet og kritiserte Lenin for hans pragmatisme. Kun var med på å stifte det ungarske kommunistpartiet i november 1918.

Våren 1919 satt Kun og flere andre ledende kommunister i fengsel i Ungarn. Likevel ble han sett på som så viktig for sosialdemokratene, at han ble invitert til forhandlinger om en felles regjeringsplattform. Kun krevde en sammenslåing av de to partiene samt en rekke radikale anordninger. Han fikk viljen sin, og 21. mars ble Den ungarske sovjetrepublikken proklamert under ledelse av et sammenslått sosialistparti. Béla Kun og hans kommunister hadde gjennomført et kupp i den unge demokratiske republikken.

Béla Kun fikk formelt posten som utenriksminister, men ble i realiteten det nye regimets faktiske leder. Han gikk i gang med å nasjonalisere det meste av privat eiendom og gikk inn for kollektivisering av landbruket (i motsetning til Lenin, som i første omgang nøyde seg med å redistribuere jorden). Den lite gjennomtenkte økonomiske politikken tvang myndighetene til å iverksette tvangsrekvirering av korn fra bøndene for å skaffe mat til den urbane befolkningen i landet. Denne radikale politikken gjorde ham ikke populær, og selv blant hans allierte var det mange som uttrykte misnøye. 

Kuns regime, som opprinnelig hadde surfet på en bølge av nasjonalisme og sosial radikalisme, begge deler reaksjoner på militær-politiske og økonomiske konsekvenser av første verdenskrig, mistet etterhvert den støtte det hadde, både i folket og hos de sosialdemokratiske koalisjonspartnerne. Kuns løsning, som han hadde plukket opp fra sitt russiske forbilde, og som skulle bli et varemerke for så godt som alle marxistiske regimer, var terror. Den røde terroren, utført av kommunistenes paramilitære styrker, gikk utover reelle og antatte fiender av regimet, og mellom fem og seks hundre personer ble tatt av dage i revolusjonstribunaler i løpet av sommeren 1919.

Men sovjetrepublikkens dager var talte. Militære operasjoner for å gjenerobre land fra Tsjekkoslovakia, Romania og Jugoslavia mislyktes, og innenrikspolitikken mistet all sin folkelige støtte. Sovjetrepublikkens ledere flyktet landet, og et høyreorientert regime overtok. Bela Kun kom seg til Russland, der han begynte å arbeide for Komintern

Som en slags skjebnens ironi endte Kun selv opp som offer for rød terror - Stalins terror. Som så mange av Kominterns funksjonærer, særlig de utenlandske, ble han offer for Stalins utrenskninger i 1930-årene. Han ble arrestert av NKVD i 1937 og endte antageligvis sine dager med et velrettet nakkeskudd i sosialismens tjeneste.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib